2.1.1.RT Group

Pasienter tilordnet denne gruppen gjennomgikk gangtrening gjennom gangtrenings- og evalueringssystemet A3 (NX, Kina), som er en drevet elektromekanisk gangrobot som gir repeterbar, høyintensiv og oppgavespesifikk gangtrening.Automatisert treningstrening ble utført på tredemøller.Pasienter som ikke deltok i vurderingen gjennomgikk overvåket behandling med justert tredemøllehastighet og vektstøtte.Dette systemet involverte dynamiske og statiske vekttapsystemer, som kan simulere reelle endringer i tyngdepunktet når du går.Etter hvert som funksjonene forbedres, justeres nivåene av vektstøtte, tredemøllehastighet og veiledningskraft for å opprettholde den svake siden av knestrekkemusklene i stående stilling.Vektstøttenivået reduseres gradvis fra 50 % til 0 %, og styrekraften reduseres fra 100 % til 10 % (ved å redusere styrekraften, som brukes i både stående og svingende fase, tvinges pasienten til å bruke hofte- og knemusklene for å delta mer aktivt i gangprosessen) [14,15].I tillegg, i henhold til toleransen til hver pasient, økte tredemøllehastigheten (fra 1,2 km/t) med 0,2 til 0,4 km/t per behandlingsforløp, opptil 2,6 km/t.Den effektive varigheten for hver RT var 50 minutter.

2.1.2.PT Gruppen

Konvensjonell overjordisk gangtrening er basert på tradisjonelle nevroutviklingsterapiteknikker.Denne terapien innebar å trene på sittende-stående balanse, aktiv forflytning, sittende-stående og intensiv trening for pasienter med sansemotoriske forstyrrelser.Med forbedringen av fysisk funksjon, økte treningen av pasienter ytterligere i vanskelighetsgrad, inkludert dynamisk stående balansetrening, og utviklet seg til slutt til funksjonell gangtrening, mens de fortsatte å utføre intensiv trening [16].

Pasientene ble tildelt denne gruppen for gangtrening på bakken (effektiv tid på 50 minutter per leksjon), med sikte på å forbedre kroppsholdningskontroll under gange, vektoverføring, stående fase, stabilitet i fri svingfase, full kontakt med hæl og gangmodus.Den samme trente terapeuten behandlet alle pasientene i denne gruppen og standardiserte ytelsen til hver øvelse i henhold til pasientens ferdigheter (dvs. evne til å delta på en progressiv og mer aktiv måte under gang) og toleranseintensitet, som tidligere beskrevet for RT-gruppen.

3.1.Grunnlinje

Ved baselinevurderingen ble det ikke observert signifikante forskjeller mellom de to gruppene når det gjelder alder (P= 0,14), starttid for slag (P= 0,47), FMA-score (P= 0,06), og TUG-poengsum (P= 0,17).De demografiske og kliniske egenskapene til pasienter er vist i tabellerTabeller 11ogog 22.

3.2.Utfall

Dermed inkluderte de endelige analysene 54 pasienter: 27 i RT-gruppen og 27 i PT-gruppen.Alder, uker etter hjerneslag, kjønn, side av hjerneslag og slagtype skilte seg ikke signifikant mellom de to gruppene (seTabell 1).Vi målte forbedring ved å beregne forskjellen mellom baseline og 2-ukers poengsum for hver gruppe.Fordi dataene ikke ble normalt distribuert, ble Mann–WhitneyUtest ble brukt til å sammenligne baseline- og etter-treningsmålinger mellom de to gruppene.Det var ingen signifikante forskjeller mellom gruppene i noen utfallsmålinger før behandling.

Etter 14 treningsøkter viste begge gruppene signifikante forbedringer i minst ett resultatmål.Dessuten viste PT-gruppen en betydelig større ytelsesforbedring (seTabell 2).Når det gjelder FMA- og TUG-poeng, avslørte sammenligningen av poeng før og etter 2 ukers trening signifikante forskjeller innen PT-gruppen (P< 0,01) (seTabell 2) og signifikante forskjeller i RT-gruppen (FMA,P= 0,02), men resultatene av TUG (P= 0,28) viste ingen forskjell.Sammenligningen mellom gruppene viste at det ikke var noen signifikant forskjell mellom de to gruppene i FMA-score (P= 0,26) eller TUG-poengsum (P= 0,97).

Når det gjelder tidsparameter ganganalyse, i intragruppesammenlikningen, var det ingen signifikante forskjeller før og etter hver del av de to gruppene berørt side (P> 0,05).I intragruppesammenligningen av den kontralaterale svingningsfasen var RT-gruppen statistisk signifikant (P= 0,01).I symmetrien på begge sider av underekstremitetene før og etter to ukers trening i ståperioden og svingperioden, var RT-gruppen statistisk signifikant i intragruppeanalysen (P= 0,04).I tillegg var holdningsfasen, svingfasen og symmetriforholdet til den mindre berørte siden og den berørte siden ikke signifikante innenfor og mellom grupper (P> 0,05) (seFigur 2).

Figur 2

Den tomme linjen representerer PT-gruppen, den diagonale linjen representerer RT-gruppen, den lyse linjen representerer før behandling, og den mørkere linjen representerer etter behandling.∗P< 0,05.

Når det gjelder romparameter ganganalyse, før og etter 2 ukers trening, var det en signifikant forskjell i gangbredde på den berørte siden (P= 0,02) i PT-gruppen.I RT-gruppen viste den berørte siden signifikante forskjeller i ganghastighet (P= 0,03), tå ut vinkel (P= 0,01), og skrittlengde (P= 0,03).Etter 14 dagers trening viste de to gruppene imidlertid ingen signifikant forbedring i tråkkfrekvens.Bortsett fra den signifikante statistiske forskjellen i tå ut vinkel (P= 0,002), ble det ikke avdekket signifikante forskjeller i sammenligningen mellom gruppene.

4. Diskusjon

Hovedformålet med denne randomiserte kontrollerte studien var å sammenligne effekten av robotassistert gangtrening (RT-gruppen) og konvensjonell gangtrening på bakken (PT-gruppen) for tidlig slagpasienter med gangforstyrrelse.De nåværende funnene avslørte at, sammenlignet med konvensjonell gangtrening på bakken (PT-gruppe), hadde gangtrening med A3-roboten ved bruk av NX flere viktige fordeler for å forbedre motorisk funksjon.

Flere tidligere studier har rapportert at robotgangtrening kombinert med fysioterapi etter hjerneslag økte sannsynligheten for å oppnå selvstendig gange sammenlignet med gangtrening uten disse enhetene, og personer som fikk denne intervensjonen de første 2 månedene etter hjerneslag og de som ikke kunne gå ble funnet. å dra mest nytte [19,20].Vår første hypotese var at robotassistert gangtrening ville være mer effektiv enn tradisjonell gangtrening på bakken for å forbedre atletisk evne, ved å gi nøyaktige og symmetriske gangmønstre for å regulere pasientenes gange.I tillegg spådde vi at tidlig robotassistert trening etter hjerneslag (dvs. dynamisk regulering fra vekttapsystemet, sanntidsjustering av veiledningskraft og aktiv og passiv trening til enhver tid) ville være mer fordelaktig enn tradisjonell trening basert på informasjon presentert i et tydelig språk.Videre spekulerte vi også i at gangtrening med A3-roboten i oppreist stilling ville aktivere muskel- og skjelett- og cerebrovaskulære systemer gjennom gjentatte og presise gangstillinger, og dermed lindre spastisk hypertoni og hyperrefleksi og fremme tidlig restitusjon etter hjerneslag.

De nåværende funnene bekreftet ikke fullt ut våre første hypoteser.FMA-score avslørte at begge gruppene viste betydelige forbedringer.I tillegg, i den tidlige fasen, førte bruken av robotenheten til å trene de romlige parametrene for gangart til betydelig bedre ytelse enn tradisjonell bakkerehabiliteringstrening.Etter robotassistert gangtrening har pasientene kanskje ikke vært i stand til å implementere standardisert gangart raskt og dyktig, og pasientenes tid- og romparametere var litt høyere enn før trening (selv om denne forskjellen ikke var signifikant,P> 0,05), uten signifikant forskjell i TUG-poeng før og etter trening (P= 0,28).Men uansett metode endret ikke 2 ukers kontinuerlig trening tidsparametrene i pasientenes gang eller skrittfrekvens i romparameterne.

De nåværende funnene er i samsvar med noen tidligere rapporter, og støtter oppfatningen om at rollen til elektromekanisk/robotutstyr fortsatt er uklar [10].Noen tidligere studiers forskning har antydet at robotisk gangtrening kan spille en tidlig rolle i nevrorehabilitering, og gi korrekt sensorisk input som premisset for nevral plastisitet og grunnlaget for motorisk læring, som er avgjørende for å oppnå passende motorisk effekt [21].Pasienter som fikk en kombinasjon av elektrisk assistert gangtrening og fysioterapi etter hjerneslag hadde større sannsynlighet for å oppnå selvstendig gange sammenlignet med de som bare fikk konvensjonell gangtrening, spesielt i de første 3 månedene etter hjerneslag.7,14].I tillegg har noen studier vist at å stole på robottrening kan forbedre gange for pasienter etter hjerneslag.I en studie av Kim et al. ble 48 pasienter innen 1 år etter sykdom delt inn i en robotassistert behandlingsgruppe (0,5 timer robottrening + 1 time fysioterapi) og en konvensjonell behandlingsgruppe (1,5 timer fysioterapi). , med begge gruppene som mottar 1,5 timers behandling per dag.Sammenlignet med tradisjonell fysioterapi alene, viste resultatene at kombinasjon av robotenheter med fysioterapi var overlegen konvensjonell terapi når det gjelder autonomi og balanse [22].

Mayr og medarbeidere gjennomførte imidlertid en studie av 66 voksne pasienter med et gjennomsnitt på 5 uker etter hjerneslag for å evaluere effekten av to grupper som fikk 8 uker med rehabiliteringsbehandling på døgnplasser med fokus på gangevne og gangrehabilitering (robotassistert gangtrening og tradisjonell bakke). gangtrening).Det ble rapportert at selv om det tok tid og energi å oppnå gunstige effekter av gangtreningstrening, forbedret begge metodene gangfunksjonen [15].Tilsvarende har Duncan et al.undersøkte effekten av tidlig treningstrening (2 måneder etter slagdebut), sen treningstrening (6 måneder etter slagdebut) og en hjemmetreningsplan (2 måneder etter slagdebut) for å studere vektstøttet løping etter slag, inkludert optimal timing og effektivitet av den mekaniske rehabiliteringsintervensjonen.Det ble funnet at blant 408 voksne pasienter med hjerneslag (2 måneder etter hjerneslag), var treningstrening, inkludert bruk av tredemølletrening for vektstøtte, ikke bedre enn treningsterapi utført av en fysioterapeut hjemme [8].Hidler og kolleger foreslo en multisenter RCT-studie som inkluderte 72 voksne pasienter mindre enn 6 måneder etter utbruddet av hjerneslag.Forfatterne rapporterer at hos personer med moderat til alvorlig gangforstyrrelse etter et subakutt ensidig slag, kan bruk av tradisjonelle rehabiliteringsstrategier oppnå større hastighet og avstand på bakken enn robotassistert gangtrening (ved bruk av Lokomat-apparater) [9].I vår studie kan det sees fra sammenligningen mellom gruppene at, bortsett fra den signifikante statistiske forskjellen i ut-vinkelen, faktisk er behandlingseffekten til PT-gruppen lik den for RT-gruppen i de fleste aspekter.Spesielt med tanke på gangbredde, etter 2 uker med PT-trening, er intragruppesammenlikningen betydelig (P= 0,02).Dette minner oss om at i rehabiliteringssentre uten robottreningsforhold kan gangtrening med konvensjonell overjordisk gangtrening også oppnå en viss terapeutisk effekt.

Når det gjelder kliniske implikasjoner, tyder de nåværende funnene foreløpig på at for klinisk gangtrening for tidlig slag, når pasientens gangbredde er problematisk, bør konvensjonell overjordisk gangtrening velges;i motsetning til dette, når pasientens plassparametere (trinnlengde, tempo og tåvinkel) eller tidsparametere (stillingsfasesymmetriforhold) viser et gangproblem, kan det være mer hensiktsmessig å velge robotassistert gangtrening.Imidlertid var hovedbegrensningen for den nåværende randomiserte kontrollerte studien den relativt korte treningstiden (2 uker), noe som begrenser konklusjonene som kan trekkes fra funnene våre.Det er mulig at treningsforskjeller mellom de to metodene vil bli avslørt etter 4 uker.En annen begrensning er relatert til studiepopulasjonen.Den nåværende studien ble utført med pasienter med subakutte slag av ulik grad av alvorlighetsgrad, og vi klarte ikke å skille mellom spontan rehabilitering (betyr spontan rehabilitering av kroppen) og terapeutisk rehabilitering.Seleksjonsperioden (8 uker) fra utbruddet av hjerneslag var relativt lang, muligens med et for stort antall ulike spontane evolusjonskurver og individuell motstand mot (trenings)stress.En annen viktig begrensning er mangelen på langsiktige målepunkter (f.eks. 6 måneder eller mer og ideelt sett 1 år).I tillegg kan det å starte behandling (dvs. RT) tidlig ikke resultere i en målbar forskjell i kortsiktige resultater, selv om det oppnår en forskjell i langsiktige resultater.

5. Konklusjon

Denne foreløpige studien viser at både A3 robotassistert gangtrening og konvensjonell gangtrening på bakken delvis kan forbedre gangevnen til slagpasienter innen 2 uker.

Anerkjennelser